Making a film of a playful horse crazy jazz guru
Weeden i Flekkefjord
Blue Note recently released, October 1999, a new cd with old recording sessions.




Making a film of a playful horse crazy jazz guru



Translation of the original article in Norwegian
1th August 2002

The great jazz guru Paul Weeden (79 yrs old) takes a loving hug around the neck of the little pony. He loves horses and is for sure not too old to enjoy the playing with them.
"Many have asked if they could make a film about me and I always said no, but it was impossible to say no to Lene Midling-Jensen. By the way her man says the same". Paul presents one of the district's biggest smiles when he talks about why he gave Lene permission to document him playing with the band "Grønnes Bad and Jazzforsyning".
The band that will play with me, this most likely 50 minutes long film. The documentary will be sent by television at the end of February next year.
When Paul moved to Flekkefjord, it was a gift for the local jazz scene, almost like a great international football player had signed up with the Flekkefjord Football Club. A short time ago, Lene was in Flekkefjord filming this living legend and Grønnes Bad.
Time spent with this raw filming after a while became a musical portrait of these happy musicians. There will be made a cd and a radio program of Paul Weeden's music in the fall. A little over a half year ago, Lene saw Weeden for the first time ant the Grand Hotel in Flekkefjord. She was fascinated by this jazz musician and the special way of working with Grønnes Bad. It was on both sides fun and improvisation. At 80 years old next year, Weeden will for sure be playful and having fun. He said yes when asked to be filmed sitting on the horse dressed in dongeri pants and cowboy boots. Paul says he likes Icelandic horses best. They are strong, easy to ride with their way of going. You can sit on them drinking a beer and not lose a drop.
‘Too Young to be Old" is the title of one of Paul's cd's. Lene choose this title to be the name of the film also. I enjoy Flekkefjord says Paul and I want to give something back. Both musicians and the town look forward to the film.


Weeden i Flekkefjord


Publisert 23. juli 2002

Jimi Hendrix og Count Basie har één ting felles. De har spilt med amerikanske Paul Weeden.

Jonas Tjersland

Jazzmusikeren Paul Weeden (79) har slått seg til ro i Flekkefjord. Her lever han et tilbaketrukkent liv med sin norske kone, langt borte fra verdensmetropolenes jazzklubber.

Kjente Jimi
Det er lørdag formiddag. Jazzgitaristen fra Amerika er på tur i gågaten. Folk vifter og roper: ««Hei, Paul!»» Svaret er ««hi!»» eller ««hello!»». For de fleste i småbyen kjenner Paul. Den store jazzmusikeren.
Gjennom karrieren har han hatt mange samarbeidspartnere, Count Basie, Ben Webster, Coleman Hawkins, Jimmy Smith, Clark Terry, Sonny Stitt, Wild Bill Davies. Og legendariske Jimi Hendrix.
- Jeg kjente Jimi før han dro til England. Vi hadde jamsession sammen, sier Weeden.
Korpsjazz
Når Weeden ikke er på reisefot eller sitter hjemme og komponerer, er han aktiv i Flekkefjords musikk- og kulturliv. Ikke bare i den lokale jazzklubben. 79-åringen har fått det lokale 17. maikorpset til å begynne med jazz.
- Jeg kan ikke svare på om jeg har tilført noe, men jeg gjør alt for å få folk til å bli interessert i musikk. Det er fint å se unge fra musikkorps bli interessert i jazz.
Det er lite som tyder på at Weeden nærmer seg 80 år. Han holder et heseblesende tempo, skriver selvbiografi, komponerer, reiser, spiller på festivaler, øver, er i studio for å forberede to plater.
- Jeg kan ikke gi meg, sier Weeden og røper oppskriften på et godt liv:
- Nummer één; ««God»» (Gud), nummer to; ««music»» (musikk) og nummer tre; ««make love»» (elske).
Vakker Wentzel
I år er det 30 år siden Paul Weeden kom til Norge. Det var den norske gitaristen Magny Wentzel som fikk ham hit i 1971 etter et møte i Spania.
- Jeg traff Magny i Spania. Hun spurte om jeg hadde lyst til å spille i Norge. Egentlig skulle jeg tilbake til USA. Det ble det ikke noe av. Jeg ble med denne vakre damen som sang så fint, forteller Weeden.
Magny Wentzel fikk ham inn på Club 7 i Oslo. Der hadde han jazzworkshops om formiddagen, jamsesession om kvelden.
- På Club 7 hadde vi et sted for frilansmusikere. På 70-tallet kunne du leve av musikken. Jeg tjente bra. Det var en fin tid. Norge trenger en ny Club 7. At den er borte, er forferdelig, sier Weeden.
Han var også aktiv både utøvende musiker og instruktøør over hele landet på 70- og 80-tallet.
Sang i senga
Paul Weeden begynte å spille gitar som 20-åring. Før den tid satt han i senga sammen med familien og sang. Dette var i Indianapolis i staten Indiana på 1920-tallet.
- Vi var tolv barn. Jeg var nummer één i rekken. Om kvelden satt vi i senga og sang og spilte, forteller Weeden.
- Jeg er vokst opp med musikk. Min far var prest, og jeg hadde en onkel som spilte. Han hadde stor innflytelse. Min bestemor spilte blues på en gammel grammofon. Jeg måtte sveive, sier Weeden og sirkler med armen.
Da han var i marinen bestemte Weeden seg for å studere musikk, og å begynne som profesjonell utøver. Etter tre og et halvt års militærtjeneste dro han Amerika rundt og opptrådte for å tjene penger til musikkstudiene hans i Philadelphia, New York og Chicago.
14 barn
Weeden blir melankolsk. Han tenker på den tiden da han dro med gitaren sin fra jazzklubb til jazzklubb. Det gode femtitallet. I Amerika.
- Det var et stort jazzmiljøø på den tiden. På femtitallet regjerte jazzklubbene. Det var en veldig fin tid. Oooooh, sier Weeden og slår ut med hendene.
- Fantastisk! Jeg møtte så mange flotte mennesker. Det er derfor jeg har væært gift så mange ganger, smiler Weeden.
Han ler en dyp latter.
- Hvor mange ganger har du vært gift?
- Hvor mange koner jeg har hatt?
- Ja, hvor mange?
- På byen sier de mye rart. Sist gang hadde jeg for eksempel nitten barn. Det riktige er at jeg har hatt fem koner, og så har jeg 14 barn, 26 barnebarn og 18 oldebarn.
- Det må da være vanskelig å holde kontakten med 60 avkom?
- Ja, men vi klarer det. Alle kjenner hverandre. Min kone, Gunn. Hun sier ««I'm the biggest flirt in the world»».
- Hvor lenge har dere væært gift?
- Minst 20 år. Jeg vet ikke. Spør henne, sier Weeden.
Gunn Opsahl Weeden heter hun. Hun forteller her hvordan de ble sammen:
- Sønnen min, Bernt, han var fem år. Vi var på butikken der vi bodde i Oslo. Bernt kom i snakk med Paul, og han syntes det var fantastisk å bli kjent med en neger.
Da vi kom hjem, sa han: Mamma, nå kjenner jeg en ekte neger fra Afrika! Noen uker seinere traff vi Paul igjen, og Bernt sa jeg måtte bli kjent med denne ««negeren»».
Siden har Gunn og Paul holdt sammen som erteris. Som Paul sier: ««So long you have the right person, you are cool»».
- Jeg tror det er sånn det er. Jeg er glad i damene.
Hestefigurer
Paul Weeden har ikke tjent seg ustyrtelig rik påde utallige plateutgivelsene og spillejobbene sine. Å leve som jazzmusiker i Norge, er ikke lett.
- Du tjener mest i utlandet. Derfor reiser jeg mye. Det er så mye problemer i Norge. Det er få spillesteder, og det er vanskelig å leve som frilansmusiker. Musikere som har fast jobb, tar jobber fra frilansmusikerne. De spiller enten gratis eller for lite penger. Hvis jeg sier at jeg skal ha 5000 kroner for å spille, sier de at jeg er sprø i hodet og at de kan få en hel ««group»» for den summen. Det er ikke bare at Norge er et lite land. Man må jobbe sammen, mener Weeden.
Paul Weeden prater bare om musikk. Når han ikke gjør det, nynner han. Og smiler.
- Gjør du noe annet enn å spille, Paul?


Blue Note recently released, October 1999, a new cd with old recording sessions.
The title of this cd:"The Lost Sessions".

Among the musicians who were present on the cd, I recognized a familiar one: Paul Weeden.
The information in the booklet learned that The Paul Weeden trio did a studio date on the 14th of May 1962 with Dexter Gordon and Sonny Stitt. At that time Paul played in a trio with Don Patterson at the Hammond and Billy James at the drums. They were rather successful and business was booming. I had spoken with Paul concerning this period and he had told me about the sessions with Jugs (Gene Ammons), Eddie ‘Lockjaw' Davis and Sonny Stitt, but Paul never mentioned a recording session with Dexter Gordon. Strange, because Paul did play many times before and after this period with Dexter. But they never recorded.

The ‘The Lost Sessions' cd liner notes gave the following information:

"Sonny Stitt's style of making records (pick some standards, make up some blues and play your ass off) was antithetical to the Blue Note system of planning, composing, rehearsing and refining. It was no surprise that he recorded for just about every label but Blue Note. It turns out that he did, in fact, do a session for the label, but with generally disastrous results. "Lady Be Good," which first appeared in a Dexter Gordon boxed set of his complete sixties Blue Note sessions, is the single salvageable performance. Dexter remembered this session as one of the more amusing events in his professional life. Everyone was a little juiced and getting more so as the date went on. A nervous Alfred Lion was getting more and more stressed by the loose approach of Stitt and his working band. Dexter was there to play on three tunes, but after the first one, everything went down hill fast. Dex remembered, "Alfred was a wreck. When Sonny started playing "Bye Bye Blackbird," I knew that was it. Alfred jumped up, yelling 'who needs another version of this? What is he doing?' I was laughing too hard to say anything ." Session over.

Everyone a little juiced? Knowing Paul for a longer period I knew that you could say a lot about his manors but not that he was juiced. So I decided to ask him concerning this forgotten recording session. When I first contacted him, Paul was strongly surprised about the fact that Blue Note had released a cd on which he performed with his trio. He didn't remember anything concerning a recording session with Dexter. It should have been a mistake because the only thing he did for Mr. Alfred Lion should be a session with Jugs. But when I convinced him that it was unmistakably Dexter who was blowing ‘Lady Be Good' Paul started to remember vaguely the session.

"Yeah, I remember this session now. Honestly I don't want to remember it at all, because it was a disastrous one. In those days the Paul Weeden Trio was gaining a name and Alfred Lion contacted me to do a recording session for Blue Note. It should be one with two tenor players -a kind of tenor-battle idea - because that was very fashionable in those days. He invited us to record with Dexter and Sonny with whom we had played in various combinations. We came to the Rudy van Gelder's recording studio in Englewood Cliffs and were eager to record. The trio was ready for a good recording date. We were at point. That's not what I can tell about Dexter and Sonny. They were also at point but on a different level. They were pissed off. Incredibly. I can't imagine that they could save even one track from this session. We did three or four tracks and then Alfred Lion aborted the session. The two horn-blowers weren't able to perform anymore. It made me mad, because I saw it as a great opportunity to establish the name of the Paul Weeden Trio"

So far Paul's comment on 'The Lost Sessions'

Robert Rhoden.

Infopage Songbook for Hammondorgan News & Reviews CD's for sale